Lederskap som et eksistensielt valg

Noen foredrag setter seg i kroppen. Ikke fordi de er spektakulære, men fordi de treffer noe grunnleggende i forståelsen av lederskap. Slik var det da jeg for en uke siden hørte Dr. Alexander Negrov dele historier fra Ukraina basert på boken Leadership in Ukraine -Studies During Wartime, skrevet sammen med professor Ronald Riggio. Det var et foredrag som tydeliggjorde at når mennesker lever med krig som bakteppe, er lederskap ikke et valg, men et eksistensielt valg med reele konsekvender for liv og verdighet.

I Ukraina er lederskap ikke først og fremst et organisatorisk anliggende. Det er et eksistensielt spørsmål. Alexander Negrov fortalte om hvordan forståelsen av ledelse endres når mennesker lever med krig som permanent bakteppe – når beslutninger ikke bare handler om effektivitet og måloppnåelse, men om overlevelse, verdighet og fellesskap.Krigen avslører både det beste og det verste i mennesker. Negrov forteller at gode ledere velger å bli værende hos de mest sårbare, finnes det også de som utøver giftig lederskap ved å prioritere egen sikkerhet, flykte før faren inntreffer, eller bruke frykt og manipulasjon for å beholde makt. Å lede i krig er derfor den ultimate beslutningen om å sette fellesskapet foran seg selv.

Et aktivt oppgjør med fortiden
Hvorfor står det relasjonelle og demokratiske så sterkt i Ukraina i dag? Negrov forklarer at dette er et bevisst oppgjør med historien. Mange ukrainere vokste opp i det autoritære sovjetiske systemet preget av diktatur og korrupsjon. I dag er drømmen deres demokrati. Dette har ført til en modning hvor man søker ledere som er støttende fremfor kontrollerende, og som ser på ledelse som en tjeneste for det felles gode.

Når usikkerheten er total, søker mennesker ikke autoritative ledere i tradisjonell forstand. De søker relasjonelle ledere. Ledere som skaper mening, bygger tillit og evner å stå i det sammen med andre. Dette er transformasjonsledelse i sin mest nakne form.

Ved Luftkrigsskolen undervises det i transformasjonsledelse i lederutviklingen. Ofte presenteres det som et ambisiøst ideal i utviklng av mennesker: inspirerende visjoner, motiverende kommunikasjon, individuell omtanke og stimulering. I Ukraina er dette ikke et ideal: det er en forutsetning. Riggio og Negrov beskriver hvordan unge ukrainere i økende grad verdsetter ledere som er:

• demokratiske fremfor autoritære
• støttende fremfor kontrollerende
• relasjonelle fremfor hierarkiske

Det gir intuitiv mening. Når risikoen er høy, blir relasjoner selve infrastrukturen for handling. Uten tillit, ingen samhandling. Uten mening, ingen utholdenhet.

Tilstedeværende lederskap

Noe av det jeg tar med meg er det forfatterene kaller “leadership of presence”. Dette innebærer at lederskap starter og slutter med det å være fysisk, emosjonelt og eksistensielt til stede for folk når alt faller fra hverandre.

• Å stå i det: Det handler om å bli værende når andre flykter.

• Stillhetens verdi: Noen ganger er det beste lederskapet å si ingenting, men bare lytte og være til stede i andres smerte og forvirring for å skape ro.

• Tjenende lederskap: Siden fullskala-invasjonen i 2022 har Ukraina sett en enorm bølge av tjenende lederskap (servant leadership), hvor ledere ser det som sin viktigste oppgave å støtte motstandskampen og ta vare på lokalsamfunnet

Lederskap som relasjon

Et utsagn som ble hengende igjen hos meg, er påstanden om at leadership is a relationship. Dette er ikke nytt i teorien, men krigen i Ukraina gjør det brutalt tydelig i praksis. Ledelse oppstår ikke fordi noen har formell makt, men fordi andre velger å følge. Og de følger ikke hvem som helst. De følger ledere som:

• representerer verdier de selv kan stå for
• viser emosjonell og sosial intelligens
• evner å balansere håp og realisme

Her kjenner jeg igjen mye av det vi snakker om i Luftforsvaret når vi jobber med psykologisk trygghet, sårbarhetstillit og læringskultur. Foredraget fra Ukraina gjør det tydelig hva som står på spill når konsekvensene ikke lar seg reversere.

---

Tre refleksjoner jeg tar med meg

Foredraget (og boken) har gitt meg noen refleksjoner jeg tar direkte med inn i mitt eget arbeid med ledere:

1: Lederskap handler i bunn og grunn om å påvirke vilje. Vilje til å bidra, vilje til å ta ansvar, vilje til å stå i motgang. Struktur og systemer betyr lite hvis viljen er borte.
2: Autoritet uten relasjon er skjør. I stabile tider kan den fungere. I krise kollapser den raskt. Det er relasjoner som bærer – ikke posisjoner.
3: Godt lederskap formes ikke i komfort, men i friksjon. Ukraina viser hvordan ledelse utvikles når valg må tas, ansvar bæres og konsekvensene er reelle.

---

Hva betyr dette for oss?

Selv om vi leder i tryggere omgivelser , er erfaringene fra Ukraine høyst relevante. De minner oss om at autoritet uten relasjon er skjørt. Ekte patrioisme og lederskap er å lede autentisk for de menneskene man er satt til å lede. Det handler om å være til å stole på, særlig når det er krevende.

Leadership in Ukraine – Studies during Wartime er en bok om krig, men like mye om menneskelig verdighet, fellesskap og ansvar. Den minner meg om at lederskap alltid får konsekvenser. Det preger hvordan mennesker møter frykt, tap og håp.

Og kanskje er det nettopp i slike ytterpunkter vi ser tydeligst hva lederskap egentlig er.

Hva slags leder blir jeg – når situasjonen ikke lenger er komfortabel, men krevende?

Kilder

Negrov, A. I., & Riggio, R. E. (2024). Leadership in Ukraine. Edward Elgar Publishing. https://doi.org/10.4337/9781035353958

Intervju med forfatterene

Her kan du lytte til intervju med forfatterene.