av Makt forfører.
Jeg har tenkt mye på det den siste tiden.
De siste ukene har vi sett hvordan mennesker i noen av landets mest betrodde posisjoner har måttet forklare seg. Ulike roller. Ulike alvorlighetsgrader. Ulike konsekvenser.
Ikke fordi makt i seg selv er farlig.
Men fordi den virker på oss. Ofte stille. Ofte nesten umerkelig.
Thorbjørn Jagland. Terje Rød-Larsen. Mona Juul. Mette-Marit. Sakene er forskjellige. Likevel sitter jeg igjen med en følelse av at det ikke først og fremst handler om enkeltsaker.
Det handler om hvordan makt virker over tid.
Som lederutvikler møter jeg mange mennesker med ansvar. Dyktige, reflekterte og samvittighetsfulle. Jeg har sett hvor lett det er å forklare små avvik som nødvendige. Ikke som feil – men som situasjonsbestemte justeringer.
Det begynner sjelden dramatisk.
Det begynner forståelig.
Og nettopp derfor er det så vanskelig å oppdage.
Det er her Niccolò Machiavelli fortsatt er relevant. Han skrev at en leder må forstå maktens virkelighet slik den er, ikke slik den burde være.
Machiavelli skrev ikke for en verden av gode mennesker. Han tok høyde for at mennesker søker egen fordel, særlig når de har makt, og særlig når ingen sier imot. Ikke fordi de nødvendigvis er onde. Men fordi de er menneskelige.
Hans budskap er ubehagelig enkelt: Makt må forstås slik den virker, ikke slik vi håper den virker.
Makt korrumperer sjelden gjennom brå fall. Den korrumperer gjennom fravær av motstand. Gjennom stillhet. Gjennom beundring. Gjennom det subtile skiftet fra «Hva er rett?» til «Hva kan jeg komme unna med?».
I Peer Gynt lar Henrik Ibsen Bøygen hviske: «Gå utenom.»
Det er ikke feighet i tradisjonell forstand. Det er tilpasning. Det er den menneskelige evnen til å velge den enkleste veien når motstanden uteblir.
Machiavelli beskriver realismen i maktens verden. Peer viser oss hvordan den ser ut fra innsiden. Den ene analyserer strukturen. Den andre illustrerer mennesket.
Vi kjenner igjen språket:
«Jeg utviste dårlig dømmekraft.» «Jeg forsto ikke rekkevidden.» «Dette ligger langt tilbake i tid.»
Setninger som kan være sanne. Men jeg merker hvordan de gjør noe med meg som hører dem. De gir meg en forklaring og tar fra meg spørsmålet. Det som handler om makt og struktur, blir gjort til en personlig feil.
Og kanskje er det derfor disse sakene vi nå diskuterer treffer så sterkt. Ikke bare fordi noe kan ha vært galt. Men fordi vi kjenner igjen mekanismen.
Det ubehagelige er at dette ikke først og fremst handler om «de andre».
Normalisering skjer ikke fordi mennesker er onde.
Den skjer fordi vi er menneskelige; slik Machiavelli beskrev det, og slik Peer levde det.
Makt forsterker det menneskelige.
Hvis makt forsterker det menneskelige – hva må da ledelse bygge på?
Holder det med gode intensjoner? Neppe. Ledelse må bygge på motstand. På strukturer som tåler fristelse. På mennesker som våger å si imot – også når det koster.
Når jeg leser om Jagland, Rød-Larsen, Juul og Mette-Marit, tenker jeg mindre på personene og mer på mekanismene i makt. Ikke på hvem de er, men på hva makt gjør med oss over tid.
Kanskje er det det viktigste spørsmålet i møte med makt: Ikke hvem som feilet.
Men hvilke strukturer vi selv har bygget, og om de tåler at vi er menneskelige, også når vi sitter med makt.
I møte med makt trenger vi ikke flere forklaringer.
Vi trenger motstand.
Hvem tør vi selv være når det blir fristende å gå utenom?
