Kulden mellom mennesker

Når relasjoner gradvis fryser under press

Innerst i helvete, ifølge Dante, er det ikke flammer. Det er is.

Helt nederst i Inferno møter vi ikke kaos og skrik, men kulde og stillstand. Det dypeste mørket er ikke ild. Det er fraværet av varme.

Kanskje er det også slik relasjoner gradvis blir kaldere under press.

Ikke gjennom plutselig ondskap eller åpne konflikter, men gjennom små endringer som mennesker slutter å reagere på. Litt mindre tid til refleksjon. Litt mindre toleranse for motstand. Litt høyere tempo. Litt større behov for kontroll. Gradvis kan mennesker begynne å bruke mer energi på å beskytte seg selv enn på å være åpne mot hverandre.

Stress gjør noe med mennesker. Under vedvarende press blir perspektivene ofte smalere. Evnen til å romme kompleksitet blir gradvis mindre, samtidig som behovet for kontroll og forutsigbarhet øker. Det som tidligere opplevdes som nyanser, refleksjon og sunne innvendinger, kan begynne å fremstå som ineffektivitet eller støy. Ikke fordi mennesker nødvendigvis ønsker det slik, men fordi stress over tid påvirker hvordan vi orienterer oss mot verden og mot hverandre.

Det gjelder også lederskap. Særlig lederskap.

Dette handler ikke bare om psykologi. Det handler også om operativ risiko. Det er kjernen i neste samling i Forsvarets Mentorprogram: «Forebygging og mestring av stress – topplederens ansvar». For en toppleder er stressmestring ikke bare et individuelt ansvar: det er et relasjonelt ansvar.

Hvis lederen fryser, fryser organisasjonen.

Ikke først og fremst fordi stress bare handler om individet, men fordi vedvarende press kan forme hvordan mennesker lytter, relaterer seg til hverandre og utøver lederskap.

Å lede under press handler ofte om å stå i motsetninger. Krav om resultater og behovet for gode relasjoner. Tempo og refleksjon. Kontroll og tillit. Over tid kan denne belastningen gradvis endre måten mennesker ser både seg selv og andre på. Det som tidligere var samtaler, kan bli koordinering. Dialog kan reduseres til rapportering. Tvil kan oppleves som risiko, og motstand som en belastning man ikke lenger har råd til å bære.

Det er sjelden noen bestemmer seg for at relasjonene skal bli slik. Nettopp derfor er disse prosessene så vanskelige å oppdage innenfra.

Ledelsesfeltet har ofte vært mer opptatt av idealer enn av hva som faktisk skjer med mennesker under press. Mennesker under vedvarende press kan fortsatt fremstå profesjonelle, effektive og handlekraftige. Oppgavene løses. Tempoet opprettholdes. Beslutningene tas. Samtidig kan noe annet begynne å forsvinne, nesten umerkelig. Evnen til å korrigere hverandre. Evnen til å uttrykke usikkerhet. Evnen til å stille spørsmål før noe går galt.

I Inferno beskriver Dante en gradvis nedstigning gjennom helvete. Hos de han møter er det få som opplever seg selv som fortapt. De fleste fortsetter, som mennesker gjerne gjør, å forklare, forsvare og tilpasse seg. Kanskje er det også derfor slike prosesser er så vanskelige å oppdage mens man står i dem. Ingen hopper direkte til de nederste sirklene. Nedstigningen skjer lag for lag, gjennom tilvenning, selvforsvar og manglende vilje til å møte sannheten om seg selv. Kanskje gjelder noe av det samme når vi står i press? Vi søker mot klarhet, forenkling og kontroll. Det er dypt menneskelig. Problemet oppstår når behovet for kontroll og beskyttelse varer så lenge at det gradvis begynner å forme relasjonene våre.

Da skjer det gjerne noe med hvordan vi møter hverandre. Lojalitet kan bli viktigere enn ærlighet. Tempo viktigere enn refleksjon. Kontroll viktigere enn tillit. Gradvis kan mennesker begynne å beskytte seg mot nettopp det de trenger mest: motstand, nyanser og mennesker som våger å uttrykke tvil før konsekvensene blir synlige.

Under vedvarende press blir det vanskeligere å ta den relasjonelle risikoen det er å uttrykke tvil. Ikke fordi mennesker mangler mot, men fordi kostnaden ved å si noe oppleves høyere enn kostnaden ved stillhet.

Hos Dante er det nederste helvete ikke preget av skrik, men av kulde og stillstand. Slik kan også relasjoner gradvis fryse.

Slike prosesser handler sjelden om åpen konflikt alene. Vel så ofte handler de om innsnevring. Om hvordan mennesker under vedvarende stress gradvis kan miste kontakten med hverandre fordi alle forsøker å håndtere sitt eget press.

Det er jo ikke lett å stoppe eller håndtere slike prosesser. For fra innsiden kan de oppleves nødvendige. Raske beslutninger kan føles som handlekraft. Kontroll kan oppleves som trygghet. Stillhet kan fremstå som profesjonalitet. Samtidig kan mennesker langsomt miste evnen til å se seg selv klart.

Ansvarlig lederskap begynner nettopp her. Ikke i forestillingen om at noen mennesker er immune mot slike prosesser, men i evnen til å oppdage når relasjoner er i ferd med å bli kaldere. Når tempoet gjør oss mindre åpne. Når stress gjør oss mindre nysgjerrige. Når behovet for kontroll gjør det vanskeligere å lytte til mennesker rundt oss.

For det mørkeste ved lederskap er kanskje ikke makten i seg selv.

Det er hvor umerkelig vi kan venne oss til kulden mellom mennesker.