Hjemkomsten

Om å dele erfaringer, lederutvikling og det som skjer når reisen er over

Jeg hadde gledet meg til å se den nye filmen om Odyssevs. Gjennom flere år har jeg brukt hendelser fra reisen hans som metaforer i undervisning om ledelse og lederutvikling. Jeg forventet derfor at det var disse jeg kom til å feste meg ved, men det var noe annet som ble med meg ut av kinosalen: hjemkomsten.

Tanken var ikke helt ny for meg. Jeg møtte den første gang da jeg leste Steinar Bjartveits bok Odyssevs fra 2016, hvor han skriver om det greske begrepet nostos. Nostos betyr hjemkomst eller hjemreise. Hos Bjartveit handler begrepet samtidig om noe mer enn bare det å komme hjem.

«Nostos handlet om å finne veien tilbake til seg selv.» (Bjartveit, 2016, s. 22)

Jeg leser det som noe mer enn bare det å komme tilbake til Ithaka. Odyssevs skal ikke bare tilbake til et sted, men til et liv, til mennesker og relasjoner, samtidig som han må finne ut hvordan den han har blitt, kan høre hjemme i det som en gang var kjent. Hjemkomsten blir dermed ikke bare avslutningen på reisen. Det er også her erfaringene fra reisen møter livet videre.

Filmen fikk meg til å tenke på nostos i sammenheng med noe jeg har arbeidet med gjennom mange år, nemlig lederutvikling.

Kanskje begynner lederutviklingens egentlige prøve først når lederen kommer hjem.

Vi bruker mye tid og energi på lederens utviklingsreise. Vi lager programmer, samlinger, øvelser og samtaler, utfordrer ledere på hvordan de bruker makt, håndterer press, bygger tillit, virker på andre og forstår seg selv. Vi forsøker å skape erfaringer som kan åpne for nye perspektiver og større bevissthet. I etterkant av filmen slo det meg at selve tilbakekomsten kanskje fortjener mer oppmerksomhet i måten vi tenker om lederutvikling på.

For når programmet er over, vender lederen tilbake til medarbeidere, ledergruppe, organisasjonskultur og mange av de samme utfordringene som var der før reisen startet. Menneskene som lederen møter igjen har ikke vært med på samtalene, refleksjonene eller oppdagelsene underveis. Samtidig har heller ikke organisasjonen nødvendigvis stått stille. Relasjoner kan ha endret seg, beslutninger kan være tatt og forventninger kan ha flyttet på seg.

Hjemkomsten handler derfor ikke bare om å ta med seg noe nytt tilbake, men om hvordan en leder som kan ha forandret seg, finner sin plass igjen.

Det har fått meg til å stille et ganske enkelt spørsmål: Hvis en leder faktisk har utviklet seg, hvem skal merke det først, lederen selv eller menneskene rundt?

En leder kan ha hatt sterke opplevelser på et lederutviklingsprogram, fått nye perspektiver og større selvinnsikt, uten at dette nødvendigvis betyr at andre opplever noen forskjell. Utviklingen må på et tidspunkt møte hverdagen. Den kan vise seg i små ting, som at lederen lytter litt lenger før hen svarer, stiller ett spørsmål til før hen bestemmer seg, tåler motstand bedre eller blir mer oppmerksom på hvordan egen posisjon påvirker andre.

For meg er det nettopp her utviklingen blir interessant. Ikke først og fremst i kursrommet, men tirsdag morgen når tiden er knapp, noen protesterer og beslutningen likevel må tas.

Når reisen må fortelles

Etter filmen gikk jeg tilbake til Homers Odysseen. Der ble jeg særlig opptatt av noe som ikke er med i filmen, nemlig at Odyssevs underveis får anledning til å fortelle om det han har vært gjennom.

Hos faiakerne blir Odyssevs bedt av kong Alkinoos om å fortelle hvem han er og hvor reisen har ført ham. Han forteller om årene etter Troja, om tabbene, farene og alle tapene som har preget reisen. Etter at han har fortalt, hjelper faiakerne ham videre til Ithaka (Homer, 2026, sang 8–12).

På den måten blir fortellingen om reisen en del av selve hjemkomsten

Senere, etter at han er kommet hjem, forteller Penelope og Odyssevs hverandre om det de har gjennomlevd mens de har vært adskilt. Odyssevs går igjen gjennom reisen og det han har vært gjennom (Homer, 2026, sang 23). Det som har skjedd blir dermed ikke bare noe han bærer med seg. Når han forteller, må hendelsene settes i sammenheng for mennesker som ikke selv var til stede. Reisen blir ikke bare noe han har gjennomlevd, men også noe han forsøker å forstå og dele.

Det ville være feil å kalle disse samtalene en debrief i moderne betydning. Det er heller ikke det Homer beskriver. Likevel får de meg til å tenke på Helhetlig Debrief:Det å ha vært gjennom noe er ikke nødvendigvis det samme som å ha lært av det. Erfaringen må også bearbeides, settes ord på og gjøres tilgjengelig for andre.

Slik Luftforsvaret bruker Helhetlig Debrief, er hensikten ikke bare å rekonstruere hendelsesforløpet eller fastslå hva som gikk riktig og galt. Det handler også om å undersøke hva vi tenkte mens noe skjedde, hvordan vi reagerte, hva vi forstod der og da, og hvordan vi forstår erfaringen når vi senere ser tilbake på den. Vi må på et tidspunkt sette ord på det vi har opplevd dersom andre skal kunne ta del i erfaringen.

Det er kanskje derfor denne delen av Odysseen har begynt å interessere meg mer. Hjemkomsten fullføres ikke bare ved at Odyssevs setter foten på Ithaka. På et tidspunkt må reisen også bli en fortelling som kan deles med andre.

Vi sier ofte at vi lærer av erfaring. Likevel har de fleste av oss det ganske travelt med å komme videre.

Det å ha vært gjennom noe er ikke nødvendigvis det samme som å ha lært av det. Noen ganger må vi stanse opp, forsøke å forstå hva som skjedde, hva det gjorde med oss, og la andre få del i det vi har erfart.

Noen ganger består derfor hjemkomsten også i å få fortelle hvor man har vært.

Når lederutvikling møter hverdagen

Jeg har lenge vært opptatt av at lederutvikling må henge sammen med den hverdagen lederen faktisk står i. Det gjelder både i programmene jeg utvikler og i veiledningen. Likevel har filmen og tanken om nostos fått meg til å stille et litt annet spørsmål: Har jeg vært tydelig nok på hva som skjer når lederen kommer tilbake og erfaringene fra utviklingsreisen møter lederhverdagen?

Vi avslutter gjerne programmer med oppsummeringer, evalueringer og læringspunkter før deltakerne vender tilbake til arbeidshverdagen. Formelt er programmet avsluttet, men det betyr ikke nødvendigvis at utviklingsprosessen er det. Det er først når nye perspektiver møter gamle vaner, etablerte relasjoner, tidspress og reelle beslutninger at vi får se hva som faktisk har fått feste.

Da bør vi kanskje også stille et annet spørsmål. Ikke bare «Hva lærte du?», men: Hva skal menneskene rundt deg merke når du kommer tilbake?

Jeg synes det er et mer krevende spørsmål, fordi det flytter oppmerksomheten fra lederens egen opplevelse til hvordan ledelsen faktisk virker på andre. For oss som arbeider med lederutvikling betyr det også at vi må være opptatt av hva som skjer når erfaringene fra programmet møter lederhverdagen.

Neste uke avslutter vi Forsvarets Mentorprogram kull XXII. På mange måter er reisen deres over. Samlingene, samtalene med mentor og refleksjonene er gjennomført, og deltakerne skal tilbake til lederhverdagen, til menneskene de leder og til organisasjonene de er en del av. Arbeidet med denne teksten har fått meg til å tenke at det kanskje er nettopp nå vi bør være ekstra oppmerksomme.

For lederutviklingens egentlige prøve ligger kanskje ikke i hva lederen kan fortelle at han eller hun har lært, men i hva menneskene rundt faktisk merker når lederen kommer tilbake.

Det er derfor jeg tror vi bør avslutte utviklingsreiser med et annet spørsmål enn bare «Hva har du lært?»

Hva skal menneskene rundt deg merke når du kommer hjem?

Referanser

Bjartveit, S. (2016). Odyssevs. Fagbokforlaget.

Homer. (2026). Odysseen (P. Østbye, overs.; 2. utg.). Gyldendal.