Nå er det min tur
Norge har mistet Kong Harald V. Samtidig har Kong Haakon VIII overtatt en rolle som har preget hele livet hans. Han har valgt å videreføre valgspråket «Alt for Norge».
Ordene er de samme. Men mennesket som skal fylle dem med innhold, er et annet.
Det fikk meg til å tenke på Henrik Ibsens Kongsemnene, som jeg tidligere har skrevet om her på Lederfilosofi.
Håkon Håkonsson har en kongstanke. Hertug Skule strever med å finne sin egen idé om hva kongsgjerningen skal være. Han undrer seg over om en annens kongstanke kan gjøres til ens egen.
Jatgeir Skald svarer: «En mann kan falle for en annens livsverk, men skal han bli ved å leve, må han leve for sitt eget.»
Det er vanskelig ikke å tenke på dette nå.
I sin første tale til folket fortalte Kong Haakon at faren hadde minnet familien om betydningen av å gjøre ting på sin egen måte, finne sin egen form og være seg selv.
«Nå er det min tur», sa Kong Haakon.
Det er noe fint i akkurat det.
En sterk arv skal bæres videre, men av et annet menneske og i en annen tid.
Kanskje er det nettopp her forbindelsen til våre egne lederroller blir interessant.
Vi overtar roller andre har hatt før oss. Vi møter tradisjoner, forventninger og erfaringer fra dem som gikk foran. Vi lærer av ledere vi respekterer, og vi tar med oss noe av det de har vist oss.
Men en lederfilosofi får først virkelig betydning gjennom måten den leves på.
For meg handler den mindre om de riktige formuleringene og mer om hva som blir synlig gjennom handlingene våre.
Hva står jeg for når det faktisk gjelder? Hva skal mennesker rundt meg kunne forvente? Og hva skal mitt lederskap være til for?
«Alt for Norge» peker mot noe større enn personen som bærer ordene.
Kong Harald ga disse ordene sitt innhold gjennom sitt kongeliv.
Nå er ordene gitt videre.
I sin første tale begynte Kong Haakon selv å sette ord på hva de skal bety i hans kongsgjerning.
Ordene er de samme. Formen blir hans egen.
